Belgiske fårehunder – groenendael, laekenois, malinois og tervueren så dagens lys som rase i 1891.
Fra å være, som navnet sier, en gjeterhund, har den utviklet seg til å bli en allsidig bruks- og familiehund. ”Belgeren” befester i dag en posisjon som en trivelig og sunn rase og den vinner stadig nye venner.
På den belgiske landsbygda fantes store saueflokker som ble gjett av små hunder som var fulle av arbeidslyst og som tilsynelatende aldri ble trøtte.
Hundene som hadde et hode som minnet sterkt om ulvens, var livlige, intelligente og hadde en lett, kvadratisk kropp.
De var hengivende overfor sin eier, men mistenksomme og skye overfor fremmede.
I 1891 inviterte professor Reul, ved veterinærinstituttet i den belgiske byen Cureghem, gjetere og eiere av disse hundene til et møte for å danne seg et inntrykk av hundene med tanke på å etablere en nasjonal belgisk fårehundrase. Etter en del om og men ble det utarbeidet en standard for rasen.
I begynnelsen var det stor strid om de ulike variantene av rasen og antallet varianter varierte til det ble enighet om 4 varianter: GROENENDAEL (langhåret - sort), LAEKENOIS (ruhåret – rødbrun), MALINOIS (korthåret – rødbrun med sort maske) og TERVUEREN (langhåret – rødbrun med sort maske). For sistnevnte har det helt opp til i dag hersket stor strid om forskjellige nyanser av rød, gulaktig og grå skal være tillatt eller ei.
Med den industrielle revolusjonen på slutten av 1800 tallet forsvant behovet for gjeterhunder.
Belgeren ble ”arbeidsledig”.
Med den fattigdommen som rådet i Europa var det ikke naturlig å skaffe seg flere munner å mette gjennom unødvendig dyrehold, så den nyetablerte rasen var i ferd med å dø ut.
Noen entusiaster fantes, og de var på leting etter nye anvendelsesområder for rasen. For sportens skyld begynte de å trene hundene i forskjellige typer brukshundøvelser. Dette utviklet seg senere til det vi i dag kjenner som tjenestehundarbeide. Både politihund-, forsvarshund- og konkurransebrukshundarbeidet har sin bakgrunn fra disse entusiastiske belgereiernes arbeide med sine hunder på tampen av 1800 tallet.
Siden har belgeren beholdt sitt rykte som en fremragende brukshund. Politi og forsvar, i flere land, ser på belgeren, og da i særdeleshet malinoisen som en klar ener.
Også i brukshundsporten er den høyt ansett. I verdens- og Europa Mesterskapene vinner ofte en belger og det er alltid belgere blant de aller beste.
I Norge er den belgiske fårehunden en relativt ny rase. Den første groenendaelen kom til Norge i 1967 og tervueren meldte sin ankomst i 1973. Malinois og laekenois kom først i 1986.
Fra den spede begynnelsen for drøye 30 år siden har belgeren blitt en populær rase, med en årlig tilvekst på 200 -300 individer.
Til tross for at belgeren fortsatt er en relativt liten rase i Norge har den gjort seg bemerket på en rekke områder. Rasen kan skilte med flere godkjente lavinehunder og den hevder seg stadig bedre innenfor bruks- og lydighetssporten.
Belgeren blir nok fremdeles sett på med en smule skepsis i det etablerte brukshundmiljøet i Norge. Den er foreløpig ikke anerkjent som noen stor brukshund, men dette synet endrer seg. De siste årenes resultater på flere områder bidrar til det.
Belgeren utmerker seg i første omgang med sitt meget tiltalende ytre. Dette gjelder spesielt de langhårete variantene. En groenendael eller tervueren i god form og med velstelt pels, blir lagt merke til. Hundens stolte reisning, intelligente og oppmerksomme uttrykk og ikke minst dens livlige temperament får de fleste hjerter til å smelte. Men, også de andre variantene ”forlanger” oppmerksomhet av en som tilfeldigvis går forbi. En velstelt og muskuløs malinois formelig strutter av styrke og utholdenhet. Den ruhårete lakenoisen skiller seg fra de andre belgerne ved at man ikke så lett ser rasens typiske trekk. Under den ruhårete krøllete pelsen banker likevel et fullblods belgerhjerte.
Nettopp det tiltalende ytre kan være belgerens ”verste” fiende. Mange er det nok som har falt for det vakre utseendet til en fullvoksen belger og som har smeltet fullstendig etter et første blikk ned i ei valpekasse full av livlige hjerteknusere.
I en slik stund er det kanskje lett å overse det faktum at en belger, for å trives, trenger eller beint fram forlanger aktivitet. Mang en nyetablert belgereier har nok erfart at verdien av så vel skotøy som møblement kan bli sterkt forringet av en liten belger gutt eller jente som kjeder seg.
En belger, valp eller voksen, er arbeidsvillig og alltid klar til innsats. Arven fra sin tid som gjeter har gitt den en fysikk og et sinn som må brukes. Enhver som har tenkt å kjøpe en belger bør ha det klart for seg.
Belgeren er en tur- og treningskamerat som står last og brast med sin eier, og som når en dag i skog og mark eller på treningsplassen er over, samler energi til neste økt.
Belgerens virketrang og arbeidslyst gjør den til en drøm å jobbe med. Den er meget lærevillig og tilpasser seg lett til førerens ønsker. Den krever konsekvent og siker behandling. Jo tryggere og sikrere føreren virker, jo tryggere og sikrere blir hunden.
Belgerens store virketrang i kombinasjon med usikkert og inkonsekvent lederskap kan gi seg utslag i stress og nervøsitet. Allerede fra tidlig valpestadium bør belgeren få satt grenser på en skikkelig og real måte. Dette gjøres gjennom en konsekvent og rettferdig holdning, selvfølgelig uten bruk av hårdhendte metoder. En belger som får sitt aktivitetsbehov dekket og som vet hvor grensene går er en sikker og harmonisk belger.
Alle som vil vite mer om rasen anbefales å ta kontakt med styret i Norsk Belgisk Fårehund Klubb, eller en av våre mange lokalavdelinger.
Terje Nygaard